”Visiting Cambodia” – 20. – 27. September 2008:

Den 20. september var tiden inne for å møte gruppa vi skulle reise sammen med gjennom Kambodsja. Vi sjekket ut fra hotellet vårt i Koh San Road, og satte kursen til China Town – en annen bydel i Bangkok by. Turen hit tok heldigvis ikke lang tid, da Eskil spiste noen skjemte grillspyd i går, som i løpet av natten kom opp igjen... Litt slapp og sliten, men absolutt på bedringens vei. Vel fremme i China Town sjekket vi inn på Grande Ville Hotell, og fikk oss ett hotellrom – kjempefint!! Kl. 18.00 møtte vi gruppa og guiden på takets restaurant, og hadde en kjapp gjennomgang av praktiske opplysninger. Før vi avsluttet kvelden, spiste vi middag med ett par fra Australia. Annie og Annie! ☺

Dagen etter starten med at jeg kjeftet på Eskil, fordi jeg frøys – i søvne vel og merke... Etter litt kosing ble det endelig fred, og vi fikk sove noen timer før oppmøte i lobbyen kl. 07.00. Det ble tid til en kjapp frokost, før vi satte oss inn i mini-vanene – og gjorde oss klare for turen til Siem Reap. Dette ble en ti timers lang busstur, med til tider ekstremt dårlige veier. Da vi ankom byen, fikk vi en time på oss – før turen gikk til et lokalt marked. Der solgte de alt mulig! Kokte egg med foster inni, stekte gresshopper, og en god del andre tvilsomme greier. Så det ble bare for å se for vår del. Første inntrykket av landet er at det er frodig og tørt på samme tid, og helt ufattelig hvordan mange mennesker bor. Vi avsluttet kvelden på en lokal restaurant, der vi fikk servert et strålende måltid.

Dagen etter var det tid for å ta fatt på de mange templene i Ankor, omtrent ei mil utenfor Siem Reap. Vi ble møtt av fantastiske tempelruiner, i vakre omgivelser. Ruinene var omkranset av jungel, og bar preg av at de hadde vært forlatt i over 3-400 år. Dette skapte en meget spesiell atmosfære. Og mer spesielt skulle det bli dagen etter, da skulle vi nemlig opp til soloppgangen ved selveste Ankor Wat – som er et at de sju underverkene på jorda. Vi sto opp kl. 03.30, og tok buss opp til severdigheten. Her fikk vi gleden av å være med på den årlige nattmessen, noe som var en veldig spesiell opplevelse for oss. Der hyllet de Buddha, sang, og ofret ris. Etterpå fikk vi se soloppgangen, for et vakkert syn!! Det å kunne se speilbilde av Ankor Wat i sjøen foran tempelet var helt fantastisk. Da solen sto over tempelet, var det tid for å en oppdagelsesferd i de gamle ruinene. Arbeidsinnsatsen lagt ned i bygget, må vel rett og slett anses som formidabel. Flaggermus, og akrobatiske aper gjorde ferden vår ekstra spesiell, da de viste oss vei gjennom ruinene. Da ferden vår var over, og vi hadde fått i oss frokost – var det elfantridning som sto for tur. Det var spennende det!! ☺
Vi dro deretter for å se kvinnetempelet i Ankor, landemine-museet, og besøkte en håndverksskole. Vi avsluttet dagen med å dra for å se den flytende landsbyen, og på vei dit fikk vi se elven gjennom Siem Reap oversvømme gatene. De hadde nemlig glemt å tappe ned elven, noe som hadde ført til at vannet hadde gått så langt som inn i husene til mange av lokalbefolkningen. Men de så ut til å ta det med knusende ro, de slappet av, og barna var overlykkelige over å kunne bade i gårdsplassen. Den flytende landsbyen var litt av et syn, her flyttet de husene sine ti ganger i løpet av året i forhold til vannmengden i innsjøen. Guiden kunne fortelle at på et visst tidspunkt under husflyttingen, kom mange rotter til syne. Da fanget de rottene, og serverte dem på restaurantene. Snakk om en annerledes kultur enn hva vi er vant til!! Det ble også tid for en båttur ut på innsjøen, og da fikk vi se både fiskeoppdrett, og krokodillefarm. På grensen til dyremishandling, syntes vi. Etter en bedre middag med pizza, avsluttet vi den inntrykksfylte dagen med kortspilling på hotellrommet. Og da innførte vi vinner-statistikk. Jeg så meg også nødt til å kommandere Eskil til å ringe resepsjonen, for å få dem til å undersøke noen underlige skrapelyder under kjøleskapet. Søket ble resultatløst...

Dagen etter var fri, så vi valgte å sove ut, og skrive postkort. På ettermiddagen dro vi med fly til Kambodsjas hovedstad, Phnom Pehn, hvor det bor 1,7 millioner mennesker. På kvelden spiste vi middag på en restaurant der overskuddet går til vanskeligstilte barn i hovedstaden. Da mange av barna er foreldreløse, har ingen penger til skole, etc.

Dagen etter var det ”Killing Fields”, som sto på timeplanen – noe som skulle komme til å gjøre et sterkt inntrykk på oss alle sammen. Vi startet på ”Genoside Museum”, som fungerte som fengsel/torturkammer under Khmer Rouge Regimet til Pol Pot. Fengselet var i utgangspunktet en skole, men ble omgjort til noe Pol Pot kalte S-21. Her fortalte guiden en grusom historie om folkemord, og vi fikk også vite at noen av hans slektninger hadde blitt drept under regimet. Pol Pots intensjon var å skape en befolkning der alle skulle være like, derfor drepte han like gjerne alle som hadde ”posisjoner”, som; lærere, leger, etc. De drepte også små barn. Guiden måtte jobbe under dette regimet, og kunne fortelle at lederne spiste leveren til de små barna. Han ble fortalt av de eldre arbeiderne at dersom han så at noen av lederne hadde røde øyne, måtte han jobbe ekstra hardt – de var gale. Da de spiste leveren, viste det seg nemlig at øynene ble røde...
Ingen ble drept på dette stedet, bare torturert. Så etter opptil måneder med tortur, ble de sendt til ”The Killing Fields” for å drepes. Vi dro opp dit, og fikk se et monument med opptil tusener av hodeskaller. I tillegg fikk vi se flere massegraver, der klær stakk opp fra bakken...

Etterpå ble det tid til lunch, en tur på ”The Russian Marked”, og nasjonalmuseet – men inntrykket etter ”The Killing Filds” hadde satt en liten demper for resten av dagen. Mange tanker i hodet til alle gruppa, så stillheten lå over oss.

Dagen etter var vi klare for forflytning med båt til Chau Doc i Vietnam. Turen over tok fem timer, og inneholdt en god del styr i grenseovergangene. På kvelden var det duket for mopedtur opp til et lite fjell, for å se solnedgangen. På vei hjemover skulle vi i utgangspunktet spise middag med gruppa på en lokal restaurant, men Eskil følte seg dårlig så vi dro bare rett på hotellet. Greit å få slappet av litt, da vi neste dag skulle videre til Saigon. Eskil følte seg fortsatt ikke bedre, så vi lurte på om det kunne være en reaksjon på malaritablettene, eller malaria. Kuttet derfor ut tablettene, for å se an formen. Vel fremme i Saigon var det tid for avskjedsmiddag, da første del av turen var ferdig – vi skulle over i en ny gruppa som vi skulle følge gjennom Vietnam. Litt synd egentlig, vi hadde liksom blitt som en liten familie.